Ariel Sharon

Ariel Sharons minne
KOMMENTAR: Etter 8 år I koma er Sharon død. Han falt I koma som en aktiv statsminister, og mange har håpet at han skulle våkne før sin død. Det var utvilsomt en sterk mann som har overlevd så lenge etter slaget som satte han ut av virksomhet.

Sharon var en ekte palestiner. En palestinerjøde. Han ble født I 1928 av jødiske forelder som bodde I palestinamandater. Og han var med da Israel endelig ble gjenopprettet I hjerte av jødeland - som var kalt Palestina etter at keiser Hadrian forsøkte å viske ut alle spor etter jødedommen og Juda som jødeland het den gang. Det klarte han ikke.

Sharons ettermæle blir nå diskutert. Venstresidene eller Vesten berømmer han for at han overlot Gaza til Palestineraraberne. Selv ville han nok vært svært skuffet over hva hans handling har ført til av krig, terror og overgrep mot jøder og mot palestineraraberne I Gaza. Høyresiden holder akuratt denne siste gjerning mot ham. Han tvangsevakuerte 8000 jødiske bønder fra sine hjem og sine landsbyer. De som dyrket grønnasker og forsynte Israel og palestineraraberene med god og sunn mat ble sett på som grunnen til ufreden I verden.
Det var ikke sant.

Det viste nok Sharon men han gav etter for verdens press. I det norske Storting, og langt inn I KrF sin stortingsgruppe, mente en at når jødene bare var borte fra Gaza ville araberne konsentrere seg om å skape det gode liv og freden ville senke seg.

Realiteten var at allerede mens Sahron strakte ut en hånd fra FNs talerstor I New York falt de første rakettene fra Hamas over Israel. Etterpå er det bare blitt verre. Det er det også blitt for den vanlige kvinne og mann I Gaza og ikke minst for de hundvis av Fatha-medlemmene som ble lemlestet I de indre-politiske/religiøse kampene om denne smale men svært grøderike landstripen ved Middelhavet.

Nå dryker de nesten ingenting her. De er totalt avhengige av forsyninger fra Israel. Som de, selv om det hele tiden benektes, faktisk får.

Sharon beregnet nok ikke at Gaza skulle bli det terrorsenteret som det er.
I nekrologene over statsmannen trekkes det også frem at han avr ansvarlig for masakrete I Sabra og Shatilla.
Det stemmer at han gikk av som forsvarssjef etter disse masakrene som føyer seg inn I en rekke masakre som har blitt utført I libanon. De fleste mot kristne samfunn og byer. Sabra og Shatila masakrene ble utført av arabere og rammet andre arabere. Etter det en ser I Syria, skulle det kanskje ikke forundre oss at slikt skjer I dette område av verden.

Sharon gikk av fordi han ikke hadde vært «føre var» I 1982. Han ble I en omfattende gransking fritatt fra personlig ansvar. Men han og hans soldaten var uforberdt og hadde begrenset mulighet til å stanse ugjerningene før det var for sent.

Det er trist at påstander uten basis i fakta igjen blir spredte.
Granskingsrapporten fastslo at Israel vanskelig kunne hindret det som var en hevnaksjon fra den libanesikse hjemmefronten for alle de myrderier og seksuelle overgrep som hadde blitt utført av PLO mot den kristne befolkningen I Sør-Libanon.

Barn og unge var offre for massive overgrep fra PLO-soldatene. Unge jenter var spesielt utsatt og det er kjent at tradisjonen med hvite flagg på hus som hadde en «gifteferdig» datter tok slutt mens PLO rådet området. Men det finnes også tusenvis av menn uten høyre pekefinger I dette omådet. Det er tegn på seksuell mishandling som de ble utsatt for av PLO. Etter slik mishandling ble «skytefingenren» hogget av dem, ble jeg fortalt av en som var der på denne tiden. Hevnen fra hjemmefronten i Libanon da de skulle rydde opp i leirene for å pågripe PLO-soldater var grusom.

Sharoon gjorde mye for Israel. Han var en stor strateg. Han fikk slutt på Hizbollahs daglige angep på Nord-Israel, og jaget PLO ut av Libanon. At de kom tilbake, var ikke hans ansvar. Det kan vi takke Oslo-avtalen for.