søndag 27. april 2014

Endelig kai

Haavard Skare i Bratsberg Gruppen med en modell av kanalbåten M/S Victoria, som skal benyttes under PS14. - Det er veldig morsomt at vi nå kan være en del av det offisielle grunnlovsprogrammet, sier han, men presisere at brygga vil være permanent. Foto: Filip Wennerød

Endelig kai for storbåt i byen

Porsgrunn har tatt det første steget i retning av å bevare sin status som gammel sjøfartsby.

Filip Wennerød

Publisert 25.04.2014 kl 18:27 Oppdatert 25.04.2014 kl 18:27

Flere aktører har den siste tiden ytret sin bekymring over at det per i dag ikke eksisterer en eneste dypvannskai for store båter å legge til ved i sentrum av Porsgrunn. Blant annet Telemarkskanalen uttrykte sin bekymring ovenfor Porsgrunn kommune. Og med den flytende teatersatsingen PS14 på trappene, begynte det virkelig å haste.

For å bidra til en løsning på den lite maritime tilstanden, foreslo Bratsberg Gruppen at man kunne bruke PP-brygga på Vestsida for å tilrettelegge for kanalbåtene i Telemark og chartertrafikk.

– Vi har forsterket bryggefronten og beslått den med treverk slik at de store båtene kan legge til her, sier Haavard Skare i Bratsberg Gruppen, og anslår at «finishen» har hatt en totalkostnad på omlag 300.000 kroner.

Bratsberg Gruppen har investert flere millioner langs vannkanten ved PP, siden de overtok i 2011. Skare synes det er flott at Porsgrunn nå kan ta imot båtturistene igjen.

– PP og Vestsida har jo nå blitt en del av sentrum, sier han.

Bryggetiltaket er et spleiselag med Porsgrunn kommune. Bratsberg Gruppen stiller, i tillegg med brygga, opp med strøm og vann. PP-brygga vil dermed være startpunktet for PS14, hvor M/S Victoria og Telemarkingen skal frakte publikum opp Porsgrunnselva.

– Vi har hatt en kostnadsfordeling med kommunene, som valgte å gå inn her siden honnørbrygga kunne bli for dyr å rehabilitere.

– De gode løsningene skaper man i kombinasjon av offentlige og private midler.

Lenger ned er Bratsberg Gruppen i gang med å bygge en trebrygge, som skal gå helt ned til Norrøna Brygge.

– Den er mytet på fritidsbåter. Vi skal bygge pirer ut i fra den, slik at den kan være vertskap for mellom 40-60 båtplasser.

– De vil primært være til de som skal bo på Norrøna.

onsdag 23. april 2014

Jubilerer

Torodd Eriksen, Gitte Tokheim og Knut Magnus er tre av dem som har sydd sammen programmet for kommunejubileet. Foto: Tom B. Hansen

Jubilerer hele Bamble rundt

Programmet for markeringen av Bamble kommunes 50 år som storkommune ble sluppet tirsdag. Det blir jubileumsmarkeringer rundt om i hele kommunen.

Tom B. Hansen

Publisert 22.04.2014 kl 18:43 Oppdatert 22.04.2014 kl 18:43

– Noe av det vi har lagt aller mest vekt på er å spre arrangementene så mye rundt i kommunen som mulig. Og vi synes faktisk vi har lykkes veldig godt med det, sier primus motor Gitte Tokheim fra kulturavdelingen.

Og det har hun rett i. Arrangementene vil nemlig foregå rundt om på hele fem lokaliteter. Herre får flere arrangement. Stathelle og Langesund gjør det samme. Det blir arrangement på Åbyhuset og det blir det samme i Rønholthallen. Og det vil også bli arrangert en rundtur med veteranbusser i hele kommunen. Det er med andre ord store deler som blir dekket gjennom jubileumsmarkeringene.

Ny marsj

Det er også veldig stort spenn i typer arrangement. Og noen av tiltakene vil også kunne leve videre og bli mulig å oppleve i mange år etter selve jubileumsåret. For eksempel har Guttorm Guttormsen fått i oppgave å komponere en nye Bamble-marsj. Den har han arrangert for ulike besetninger korps, og denne nye marsjen blir levert til alle korpsene i kommunen, både ungdoms- og voksenkorpsene.

– Vi har et lønnlig håp om at så mange som mulig rekker å øve den inn og spiller den på 17. mai, sier Tokheim.

Mye for de voksne

Kommunens jubileum er tydeligvis noe som er ment for de voksne. Og kanskje også de godt voksne. I alle fall er det flere av arrangementene som også er en del av Den kulturelle spaserstokken. Det er nok et resultat av at sparekniven har vært på besøk i forhold til jubileets budsjetter.

Et av arrangementene for de godt voksne er en tidsreise i bilder fra Bamble. Det er laget bøker og DVD i regi av Den kulturelle spaserstokken, som er fulle av bilder fra 1900-tallet og opp til i dag. Bøkene blir tilgjengelige fra 1. september på alle nærmiljøsentralene rundt om i Bamble. Der vil også den nevnte DVDen viser etter annonsering.

Det blir også den nevnte jubileumsturen for eldre med veteranbusser, og en ikke ukjent trekkspiller ved rattet og bak trekkspillet.

Variert program

Det er også lagt opp til en stor rockekonsert på Wrightegaarden. Det er Lars André Tokheim som skal ta med publikum på en reise gjennom rockehistoria i Bamble, og mellom foredragene om de ulike tiårene vil det dukke opp aktuelle, kjente og kjære band fra de aktuelle tidsepokene.

Det blir også en rekke andre arrangement.

tirsdag 22. april 2014

Vil åpne Landssvikarkivet

Guri Hjeltnes var med i arbeidsgruppa som leverte sin anbefaling i dag. Foto: NTB scanpix

Vil åpne Landssvikarkivet for offentligheten

Arbeidsgruppe anbefaler å åpne Landssvikarkivet for offentlig innsyn i 2015.

Tekst:

Kathleen Buer, Steffen Zachariassen / ABC Nyheter

Tirsdag 22.04.2014, kl. 19:09

Oppdatert: Tirsdag 22.04.2014, kl. 19:47

Skriv ut 1

En arbeidsgruppe som har vurdert innsyn og taushetsplikt i arkivmateriale knyttet til Andre verdenskrig leverte sin anbefaling til Riksarkivaren i dag.
Rett etter Andre verdenskrig ble flere tusen nordmenn rettsforfulgt for å ha støttet Tyskland under krigen. Dokumentasjon rundt dette har blitt samlet i Landssvikarkivet, som er untatt offentligheten. I Landssvikarkivet er det samlet over 90.000 landssviksaker og over 350 krigsforbrytersaker. I 29.000 saker fikk nordmenn straffereaksjon i form av forelegg. Opp mot halvparten av sakene ble henlagt uten dom.

Les hele rapporten her.

– Tiden er moden

Arbeidsgruppen, som ble oppnevnt av Riksantikvaren i september i fjor, anbefaler at Landssvikarkivet åpnes for offentlig innsyn neste år. Da har det gått 70 år siden frigjøringen.
Opplysninger om at noen er tiltalt eller dømt for et straffbart forhold er somregel underlagt en forvaltningsmessig taushetsplikt, som varer i 60 år. I flere saker ble taushetsplikten forlenget til 80 år.
Guri Hjeltnes, direktør ved senter for studier av Holocaust, var med på å vurdere om Landsvikarkivet bør åpnes:

– Tiden er moden for å åpne opp for innsyn i arkivet. Dokumentene er av helt spesiell betydning for vår historie, sier Hjeltnes til ABC Nyheter og legger til:
– Nå som det har gått 70 år mener vi det ikke lenger er nødvendig å opprettholde taushetsplikten for personer som står oppført i arkivet. Åpne kilder har stor betydning for en opplyst og informert debatt om vanskelige historiske tema, sier Hjeltnes.

70 år siden frigjøringen

I 2005 var det 60 år siden Andre verdenskrig var over. I 2015 er det 75 år siden Tyskland okkuperte Norge, og 70 år siden frigjøringen.
Hjeltnes tror ikke anbefalingen om å åpne arkivet vil overraske.

– Det har skjedd en gradvis modning i retning av åpning av arkivene, sier hun.
Arbeidsgruppen besto av: Tor Breivik, stabsdirektør ved Riksarkivet, Eivind Smith, professor ved UIO, Guri Hjeltnes, direktør ved senter for studier av Holocaust, statsarkivar ved Statsarkivet i Kongsberg Nils Johan Stoa, rådgiver ved Riksarkivet, Jon Barstad og seniorrådgiver ved Riksarkivet Helga Hjort.

Om vi er jøder

«Om vi ere jøder i religion hindrer det ikke at være nordmænd i nation»
Aftenposten 2014.04.20
Vi gjengir her et essay av Vibeke Kieding Banik, som er historiker ved Universitetet i Oslo og gjesteforeleser ved Stanford University/Europe Center. Hun skriver om hvordan jødene som kom til Norge levde etter at jødeparagrafen ble oppheve

Synagogen i Bergstien i Oslo, ca 1918.

Den 17. mai 1914, på hundreårsdagen for Grunnlovens tilblivelse, holdt en lokal kjøpmann dagens tale på Rjukan. Han må ha ansett oppdraget som en stor ære, og store deler av talen gikk med til å lovprise Henrik Wergeland. Ett utsagn røpet imidlertid at taleren hadde en annen bakgrunn enn tilhørerne: Om vi ere jøder i religion hindrer det ikke at være nordmænd i nation.

Kjøpmannen het Leib Levin, og var en av de som ikke fikk «adgang til Riket» før i 1851, da Grunnlovens paragraf 2, andre ledd, ble opphevet. På mange måter var Leib Levin en personifisering av det som skulle komme til å utgjøre den jødiske befolkningen i Norge fram til deportasjonene høsten 1942: de kom fra det russiske tsarriket, drev stort sett med handelsrelatert virksomhet og hadde bodd flere steder i Norge før de bosatte seg i Oslo eller Trondheim. Og de var like opptatt av å være nordmenn som jøder – en balansegang som til tider var både utfordrende og krevende.

Fra shtetl til storby
Siden jødene fikk såpass sent adgang til Norge, kom det store flertallet av det som ble den jødiske befolkningen i Norge altså fra Øst-Europa. Det gjorde at den norsk-jødiske befolkningen skilte seg ut både fra resten av Skandinavia og resten av Vest-Europa ved at det var langt mer ensartet gruppe. De som kom til Norge reiste fra et område hvor det fantes omfattende restriksjoner på hvor jøder kunne bo og hva de kunne arbeide med. Mange var fattige og hadde minimalt med utdanning.

Stedvis var det også store trusler om langvarig militærtjeneste og pogromer, og redslene for dette var en tilstedeværende faktor i manges liv. Samtidig reiste de fra et tradisjonelt jødisk liv hvor en moderniseringsprosess var på gang: en gradvis sekularisering av individer og det jødiske samfunnet som helhet var et faktum, med det resultat at mange jøder engasjerte seg i storsamfunnet på en helt annen måte enn tidligere.

Resultatet ble en betydelig svekkelse av rabbinernes tradisjonelle autoritet og på sikt en redefinering av jødisk tradisjon og kultur. I samtiden ble dette ofte omtalt som assimilasjonstendenser, en frykt for at det jødiske livet skulle forsvinne eller bli sterkt tilpasset storsamfunnets normer og kultur på bekostning av det som ble oppfattet som jødiskhet.
Summen av myndighetenes behandling, omveltningene, sammen med nye, raskere og billigere transportmuligheter, var en storstilt utvandring. Over to millioner jøder emigrerte til Vest-Europa og USA.

Jødisk liv i Norge
Fra 1880-tallet ankom en liten andel av disse til Norge. Mens en del slo seg ned i Trondheim, bosatte den store majoriteten seg i Oslo. En del av disse hadde hatt opphold i Sverige tidligere, slik som Leib Levins kone, Henriette Kranzdorff. Hovedstaden var på den tiden en by i utvikling og vekst. I Øst-Europa hadde jødene ofte drevet med handel og håndverksvirksomhet, og etter som industrialiseringen fikk feste, også innen fabrikkvirksomhet. Dette var en type kunnskap og erfaring som hovedstaden etterspurte.

Leib Levin hadde bodd i flere andre norske byer før han bosatte seg for godt i Oslo. Han var en av de som sto i bresjen for et mer organisert jødisk liv i hovedstaden, og i 1892 ble den første jødiske forsamlingen dannet. Året etter fikk den navnet Det Mosaiske Trossamfund, og menigheten eksisterer fortsatt i dag. Menigheten i Trondheim ble stiftet i 1905. Selv om antallet jødiske innbyggere i Norge aldri kom til å overstige drøye 2000 personer før andre verdenskrig, etablerte de både sosiale, kulturelle og religiøse foreninger og menigheter.

En hjelpeforening tok seg av fattige trosfeller, som det tidvis var en god del av, enten økonomisk eller ved å sende utslitte mødre på ferieopphold på landet. Dette var en del av en jødisk skikk med å gjøre gode gjerninger, en mitzvah, men det å holde jøder vekk fra fattigvesenet kan også ha vært viktig, slik at jødene ikke skulle beskyldes for å «ligge samfunnet til byrde».

Det fantes også kulturelle foreninger. De to lengstlevende er Jødisk Ungdomsforening og Mosaisk Kvinneforening, sistnevnte skiftet senere navn til Women’s International Zionist Organisation (WIZO). Ungdomsforeningen i Oslo ble dannet allerede i 1909, og møtene inneholdt alt fra diskusjoner og foredrag om jødisk-relaterte temaer, til dans og underholdning. De drev også hjelpevirksomhet, og tidvis hadde foreningen også sports- og teatergrupper. Der ble det konkurrert i langrenn og friidrett og satt opp forestillinger som Den jødiske kong Lear – mange på jiddisk. Men like viktig som det sosiale, var den bakenforliggende tanken om at foreningen kunne bidra til at de unge fant seg en jødisk ektefelle.

En handlende folkegruppe
I dagens diskusjoner om minoriteters integrasjon blir deltakelse i arbeidslivet framholdt som et viktig mål. De innvandrende jødene for hundre år siden hadde ikke dagens velferdsstat i ryggen, og Leib Levin var en av svært mange jøder i Norge som skapte sin egen arbeidsplass ved å etablere forretninger der han bodde. Fram til andre verdenskrig jobbet mange med handelsvirksomhet. Dette var også en internasjonal trend, men konsentrasjonen i Norge var langt høyere enn det som var vanlig blant jøder i storbyer.
Ved å være sin egen arbeidsgiver, kunne man unngå eventuelle antijødiske holdninger i storsamfunnet.

Menn begynte ofte som omførselshandlere, før de etter hvert etablerte en egen butikk, gjerne innen manufaktur og konfeksjon. Ikke sjeldent hjalp koner og barn til av nødvendighet, slik at foretakene i realiteten var en familiebedrift. Mange forble i detaljistvirksomhet i hele sitt arbeidsliv, men en del ble også agenter og grossister. En gruppe jøder kom til landet som spesialister. De ble rekruttert av lokale tobakksfabrikkanter på grunn av sin kunnskap om framstilling av tobakk i Litauen. En av disse, Moritz Glott, startet etter hvert sin egen tobakksfabrikk, og han ble en arbeidsgiver for flere av Oslos jødiske befolkning.

Blant de som vokste opp i Norge, var det en økende andel som tok en akademisk utdanning, og særlig innen medisin og jus. Det er også et påfallende trekk at dersom en gift kvinne måtte ta seg lønnet arbeid, startet hun også ofte sin egen forretning. Mens kvinnelig entreprenørskap var et trekk ved næringslivet i Kristiania i mellomkrigstiden, er det også sannsynlig at de jødiske kvinnene trakk på erfaring fra Øst-Europa, hvor det ikke var uvanlig at jødiske kvinner arbeidet med handel og håndverk. Likeså er det sannsynlig at ønsket om å være sin egen herre i arbeidslivet stammet fra et behov om å kunne opprettholde et jødisk liv og utføre sine plikter som husmor.

Samtidig er det ingen tvil om at man ved å være egen arbeidsgiver kunne unngå eventuelle antijødiske holdninger i storsamfunnet. Likevel hadde mange, ikke minst ugifte kvinner, ikke-jødisk arbeidsgivere. Det at så mange av jødene i en del av sitt arbeidsliv jobbet sammen med ikke-jøder bidro til en inkludering i storsamfunnet. Arbeidsplassen ble et sted for læring på mange plan: språk, kultur, verdier og væremåte. Men selv for de som drev for seg selv, og som man kunne anta var mer isolerte, virket arbeidslivet inkluderende. For mange av de jødiskeide forretningene var lokalt baserte, med kunder fra nabolaget og ikke-jødiske leverandører.

Majoritet og minoritet.
I motsetning til den norske stats behandling av romfolket, de reisende og samene, har jødene, etter at de fikk adgang i 1851, stort sett ikke blitt utsatt for juridisk diskriminering. Snarere kan en si at deres adgang var en årsak til at deler av lovgivningen som gjaldt dissentere, for eksempel vedrørende edsavleggelse, ble endret. Deres religiøse overbevisning ble også respektert blant annet i skolesammenheng, hvor jødiske barn, ikke sjeldent til misunnelse for de ikke-jødiske, ble fritatt for kristendomsundervisning. Slike løsninger kom gjerne til i forhandling mellom menigheten og de aktuelle myndighetene, og ble sjeldent omtalt i offentligheten. I motsetning til mange andre land, for eksempel USA, eksisterte det ikke formelle eller uformelle etniske kvoter for opptak til læresteder. Siden det ikke fantes en jødisk grunnskole i Norge, ble skolen et viktig møtepunkt mellom majoritet og minoritet, og et sted hvor jødene lærte om livet i Norge.

Samtidig var Norge et etnisk og religiøst svært homogent land, relativt uvant med innvandrere fra andre steder enn Nord-Europa. Holdningene til den jødiske minoriteten var ambivalent. Diskusjonene i forkant av forbudet mot jødisk rituell slakting i 1930 viste at den offentlige toleransen ovenfor en etnisk og religiøs minoritet ikke var særlig høy. Bondepartiets Jens Hundseids uttalte blant annet i en stortingsdebatt at «vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier». Nesten åtti år etter at jødene fikk adgang til Norge var det fortsatt personer som anså jødene som uvelkomne inntrengere. Hundseid delte disse holdningene med store deler av bondebevegelsen. "Vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier," uttalte Bondepartiets Jens Hundseid.

Utsagnet ble stående uimotsagt, noe som illustrerer at nordmenns evne til å gjenkjenne antisemittiske utsagn og holdninger, og dermed ta til motmæle, var dårlig utviklet i samtiden. Forbudet, som for mange tilhengere oppriktig var ment som et hensyn til dyrenes beste, gjorde det dermed vanskelig å overholde jødiske spiseregler. Det at jødene ikke fikk dispensasjon, viser samtidig det at det eksisterte et klart hierarki, hvor det som ble oppfattet som «norske» sto langt over «ikke-norske» verdier og tradisjoner. Det viser også at myndighetene ikke ville ta konsekvensene av at landet nå hadde fått en befolkningsandel med en annen tro og andre tradisjoner. Det Mosaiske Trossamfundet betegnet det selv som et brudd på retten til fri religionsutøvelse.

Videre har kriminologen Per Ole Johansens analyse av statsborgerskapssøknader med all tydelighet vist at jødene hadde langt vanskeligere for å bli norske statsborgere enn andre befolkningsgrupper. Leib Levin hadde bodd i Norge i elleve år da han ble norsk statsborger i 1889, seks år mer enn det formelle kravet. Det var ikke uvanlig at en jøde måtte ha en botid på 20 år før søknaden ble innvilget. Det er tydelig at personlige antipatier både hos det lokale politikammeret som skulle anbefale søknaden, og i statsbyråkratiet hvor den ble avgjort, spilte en avgjørende rolle for om søknaden ble innvilget. Blant annet ble det uttrykt en frykt for at dersom en jøde fikk innvilget statsborgerskap, ville det skape presedens for jøder mer generelt – man var redd for en «jødeinvasjon».

Det at jødene ofte kom fra russiske områder ble også holdt mot dem, og etter den russiske revolusjonen ble det uttrykt frykt for at jødene, da gjerne omtalt som «bolsjevikjøder», var kommunister eller spioner for det nye regimet i Sovjet.

En lav profil
De antijødiske ytringene og holdningene var del av det som kan betegnes som en latent antisemittisme som preget det norske samfunnet før andre verdenskrig. De som drev med handelsvirksomhet merket det tidvis også i dagliglivet, og innen deler av handelsstanden ble «handelsjøden» et begrep som betegnet en som drev ulovlig og illojalt uavhengig av etnisk opphav. Men selv om de måtte trå varsomt i forhold til omgivelsene, er det viktig å understreke at jødiske kjøpmenn aldri ble ekskludert fra organisasjoner som ivaretok kjøpmennenes interesser, diskriminert av de som leide ut forretningslokaler eller ved annen næringslivsdeltakelse. Og de mange jødene som jobbet for ikke-jødiske arbeidsgivere viser at etnisitet ikke ekskluderte fra arbeidsmarkedet.

Representanter fra den eldre generasjonen bekymret seg over at de unge var på vei vekk fra jødedommen. Høyst sannsynlig fantes det ingen bevisste integrasjonsstrategier blant de norske jødene, bortsett fra at de ønsket å holde en lav offentlig profil for å unngå jødehat. Ellers, som blant minoriteter generelt, så de nok hva som var vektlagt i majoritetssamfunnet, og forsøkte å få til en balansegang mellom det å være jødisk og å tilpasse seg storsamfunnet. Dette illustreres godt i historien om Israel Krupp, en ung jødisk fotballspiller som skulle spille en turnering med sitt lag i Danmark under den jødiske påskefeiringen. Dette er en høytid med særskilte matregler, og kompromisset ble at han spilte kampene, men at han ikke trente og at han brakte med seg egen mat.

I dette tilfellet reagerte de ikke-jødiske omgivelsene med respekt, og han ble karakterisert som en gutt med en viljestyrke og karakter det skulle letes lenge etter blant datidens ungdom generelt. Idrettsdeltakelse mer generelt var en viktig integrasjonsstrategi fra jødisk side. Datidens tidsskrifter refererer konkurranser jødene i mellom i både langrenn og skihopp – for begge kjønn! – kunnskap de utvilsomt ikke hadde med seg fra Øst-Europa. Men mange, slik som Israel Krupp, var like gjerne medlemmer i lokale idrettsforeninger, og Krupp spilte også på det norske landslaget.

Redselen for assimilasjon
Det er lett å tenke seg at det lave antallet jøder og de ambivalente holdningene i storsamfunnet førte til at jødene bevisst eller ubevisst ble presset til, eller følte seg presset til, å bli mer «norske» enn de egentlig ønsket. Samtidig måtte de forholde seg til at de faktisk bodde i Norge, det å reise tilbake til Øst-Europa, eller migrere videre, var sjelden et alternativ. Det å holde forretningene åpne på sabbaten, som de fleste så seg nødt til fordi reglene for søndagsstengte butikker ble praktisert strengt, er ett eksempel på tilpasning. Et annet er vanskene som oppsto med hensyn til å overholde spisereglene da jødisk rituell slakting ble forbudt.

I etterkant kan vi se at redselen for assimilasjon syntes overdrevet, og jødene i Norge var langt mer tradisjonelle og religiøse enn i de fleste andre vest-europeiske land. Men i samtiden føltes frykten reell, og den er forståelig når vi har i bakhodet at en del av jødene kom fra et Øst-Europa hvor de hadde levd et tradisjonelt liv i flere århundrer. Mange av diskusjonene og foredragene i ungdomsforeningen dreide seg om redselen for en oppløsning av det jødiske miljøet, og særlig var ekteskap med ikke-jøder ansett som en trussel. Selv om slike ekteskap var relativt uvanlig i Norge før andre verdenskrig, var de ansett som raskeste veien til jødenes undergang, både fordi man antok at de som giftet seg med ikke-jøder ville konvertere og fordi deres avkom heller ikke ville bli jødiske. Fordi antallet jøder i Norge var så lite, var trusselen ekstra prekær, og ekteskapsinngåelse var grunn nok til å bli ekskludert

fra ungdomsforeningen og noen ganger også fra det jødiske miljøet mer generelt. Det var kvinnene som tok hånd om den jødiske opplæringen av barn, Samtidig som de hadde en viss anelse om hvordan de ikke ville være, er det klart at det fantes ulike meninger om hva jødiskhet egentlig dreide seg om, en debatt som eksisterte blant jøder generelt i Europa på samme tid. Representanter fra den eldre generasjonen bekymret seg over at de unge var på vei vekk fra jødedommen og Toraens lære, både på grunn av dårlig opplæring hjemmefra og i menighetene. Det ble også tidvis klaget på dårlig oppmøte på gudstjenestene, men samtidig var det kostbart – og frivillig – å være medlem. Videre var det vanskelig å få religiøse tjenestemenn til å bli i landet over lengre tid, slik at en systematisk opplæring av både barn og voksne var utfordrende.

De yngre kunne saktens si seg enig i at assimilasjon var en trussel som måtte bekjempes, men foreslo ofte opplysning i form av kurs, foredrag, bøker og pamfletter som tiltak. Organisasjonsvirksomhet, som ungdomsforeningen, var et annet svar. For dem var en jødisk tilhørighet like mye kultur og tradisjon, som religion. Således var de en del av både det stadig mer sekulære Norge, enten man var jøde eller kristen. En del ble også sionister, og så på et framtidig jødisk land som en kulturell inspirasjon og en måte å opprettholde jødisk identitet på. Samtidig var det de aller færreste som vurderte å emigrere, og enda færre som faktisk flyttet til det daværende Palestina for godt. Å være sionist innebar i all hovedsak en økonomisk støtte til et eget jødisk land i en uviss framtid.
Kvinnene hadde en spesiell rolle i formidling av jødisk liv og lære. Foruten religiøs opplæring i menighetene, var det de som tok hånd om den jødiske opplæringen av barna. I nekrologer og omtaler ved runde fødselsdager er det slående, om enn ikke overraskende, hvordan jødiske kvinner primært blir vektlagt som oppofrende mødre og pliktoppfyllende hustruer som «står ved siden av sin mann på en verdig måte», og som hjertegode kvinner med et åpent hjem for alle jøder. De som hadde tid og penger bidro også ved foreningsarbeid i kvinneforeningen. Denne drev også med utstrakt veldedighetsarbeid for fattige, ikke minst fordi de ville holde Israelsmisjonen, som ønsket å konvertere jøder til kristendommen, borte fra de som kunne tenkes å la seg påvirke til konvertering på grunn av økonomisk hjelp.

En vellykket integrasjon
Innvandring har en lengre historie i Norge enn det som ofte blir antatt i dagens innvandringsdebatter. Den jødiske innvandringen kan vise oss hvordan en gruppe som i sin samtid ble oppfattet som fremmede, delvis uønsket og annerledes både religiøst og kulturelt, og som utfordret norsk væremåte og tradisjoner, likevel greide å finne det vi i dag anser som en naturlig og rettmessig plass i samfunnet. I dag blir jødenes integrasjon karakterisert som vellykket, og nye grupper står overfor noen av de samme utfordringene. Framtiden vil vise om vi kan trekke de samme konklusjonene, men jødenes historie gir grunn til optimisme.

Isbyen

I perioder har det vært så stor pågang hos de to isbarene i Brevik i påska at køen har stått ut på Fisketorget fra begge isbarene. Foto: Tom B. Hansen

Brevik er fortsatt isbyen

Som vanlig var påska det store beviset på at Brevik er isbyen i Grenland framfor noen. Folk valfarta til solfylte Brevik for å kjøpe seg is, og i perioder sto det kø ut på Fisketorget fra begge isbarene.

Tom B. Hansen

Publisert 21.04.2014 kl 20:59 Oppdatert 21.04.2014 kl 20:59

Oda Sofie Johnsen og staben har hatt mer enn nok å gjøre. Foto: Vivi Sævik

Fra isbarene på Fisketorget åpnet 2. påskedag til de stengte seint på kvelden var det fullt av folk som koste seg med is i det fine været. Det har rett og slett blitt en tradisjon for veldig mange å åpne issesongen med et besøk i isbyen i Grenland.

– Vi må faktisk bare ha en tur hit til Brevik på denne dagen. Vi har syklet hit alle tre, og det har både vært en meget fin sykkeltur, og det har vært en veldig god is vi har fått i oss. Men nå må vi sykle hjem til Porsgrunn igjen, sa Synne Bolstad Aasgrav og de enda mer voksne i familien fra Porsgrunn da PD traff dem på Fisketorget 2. påskedag.

På hjul

De var heller ikke alene om å finne veien til Brevik på hjul mandag. Det var veldig mange som kjørte biler til årets første isopplevelse. Og mange av bilene var faktisk cabrioleter med taket nede. Kanskje det aller sikreste vårtegnet av alle, og bare den korte tida vi var på Fisketorget så vi fem stykker.

Og det var mange som kom på sine store og små motorsykler. I alle farger og fasonger rullet de inn på brosteinen på Fisketorget, parkerte, la fra seg hjelmer og skinnjakker og kjøpte seg en is i sommervarmen. Selv de tøffeste av de tøffeste har sørget for at det har blitt en tradisjon å ta sin første is 2. påskedag i Brevik.

Nok til begge

Den etter hvert så mye omtalte iskrigen i Brevik var det ingen som snakket om 2. påskedag. Det var rett og slett så mye folk at det var mer enn nok til begge de unge damene som nå driver hver sin. Tidvis var det som nevnt kø langt ut på Fisketorget fra begge dørene.

– Det er egentlig bare fint at det er to isbarer her. Vi trenger at det fortsatt er noe som trekker folk hit. Det minker på tilbudene som vi kan servere tilreisende, så dette får vi håpe vedvarer, sa en kjent figur fra Øya og smilte med softis-barter.

Strålende fornøyde

Helene Vosgraff og hennes mor sprang som bare det for å holde unna i sin isbar, og Oda Sofie Johnsen og hennes stab gjorde det samme på den andre sida. Da det led mot kveld, var vi innom og spurte om påska har vært bra, og det kunne Helenes mor bekrefte.

– Dette har vært en fantastisk dag, med lange køer og etterspørsel etter is og annet hele dagen. Og sånn har edt faktisk vært resten av påska også. Her har det vært kunder til begge, og det setter vi pris på. Håper resten av sommeren blir sånn også, smilte hun mellom ekspederingene.

Simen Johnsen, Oda Sofies bror, sto bak disken da vi var innom.

– Det har vært skikkelig travelt i dag. Jeg kom ikke før klokka tre, men så lenge jeg har vært her har det vært mer enn nok å gjøre. Og sånn har det vært resten av påska også, sa han til PD.

Det store spenningsmomentet nå er om neste år blir like bra. Da er jo

mandag 14. april 2014

Mailene dine blir analysert

Google er blitt saksøkt for ikke å ivareta personvernet til brukerne. Foto: Ap/NTB Scanpix

Google: – Innholdet i mailene dine blir analysert

IT-giganten Google har oppdatert vilkårene sine og tydeliggjort at selskapet analyserer innholdet i epostene til gmail-brukere.

Tekst:

Tirsdag 15.04.2014, kl. 07:40

Skriv ut 1

Formålet er å skreddersy reklame til hver enkelt bruker. Teksten i sendte og mottatte mailer analyseres automatisk ved hjelp av et dataprogram.

Praksisen har ført til at Google er blitt saksøkt for ikke å ivareta personvernet til flere hundre millioner mennesker. Vilkårene som gmail-brukerne må godta, ble oppdatert mandag.

Les også: Så svakt er passordet ditt

torsdag 10. april 2014

Æresmedlem

Kjell Egil Larsen og Bjørn Bjørnstad kom med diplom og honnør hjem til Nils Jakob Thorsen onsdag. Her er de avbildet foran alle familieportrettene. Veggene hos Thorsen er fulle av bilder og porselen, men han vil rydde plass for diplomet. Foto: Geir Fragell

Utnevnt til æresmedlem

– Jeg føler meg ikke verdig til dette, men det er veldig hyggelig, absolutt, sa Nils Jakob Thorsen da han fikk æresdiplomet.

Geir Fragell

Det er få forunt å bli utnevnt til æresmedlem i Porsgrund Historielag. Før Thorsen ble Petter Stordalen utnevnt etter å ha finansiert den juridiske kampen om porselenssamlingen i 2005.

– De andre æresmedlemmene er Richard Larsson og Aasmund Beier-Fangen. Historielaget avgjorde i januar at Nils Jakob Thorsen fortjener æresmedlemskap, og nå overrekker vi beviset, sa Bjørn Bjørnstad fra historelagstyret ved overrekkelsen hjemme hos Thorsen i Slottsbrugate onsdag. Sentralt står Thorsens enorme innsats for å bygge opp porselenssamlingen han har gitt i gave til Porsgrunn kommune. Samlingen har fått navnet «Gjertrud og Nils Jakob Thorsens porselenssamling».

10-åring på auksjon

– Jeg var bare ti år gammel da jeg kjøpte den første porselensfiguren på auksjon. Det var rett etter krigen. Jeg stod der og ga bud, men auksjonsarius tok ikke hensyn til en guttunge. Jeg sa jeg hadde penger, og noen damer sa ifra om at gutten var i sin fulle rett til å gi bud. Da ordnet det seg, forteller Thorsen.

Nå er han 77, fyller 78 år 8. mai og samler fortsatt porselen fra PP.

– Nils Jakob har gjort en formidabel jobb for historielaget. Han har vært en ivrig deltaker på utallige møter. Historielaget har nytt godt av ham i mange år, sier Bjørnstad.

Fra styret stilte han og Kjell Egil Larsen med æresdiplomet.

– Jeg satt i styret med blant andre PP-designerne Anne Marie Ødegaard og Grete Rønning. Vi hadde dugnad og satt inne og pussa kobber i den gamle prestegården på bymuseet. Da vi ble sultne stekte vi mat i den gamle grua, sier Thorsen.

Hva spiste dere?

– Det må ha vært noe flesk, for det lukta godt.

Noterte hver eneste grav

Thorsen er en nestor i Porsgrunns kirkeliv gjennom mange år. I 30 år var han kirkeverge. Han har massiv kunnskap om kirken, folk og slekter.

– Jeg har vært på hver eneste grav i Brevik, på Eidanger og i Porsgrunn. Jeg hadde med campingstol og har notert hva som står på hver eneste gravstein, sier Thorsen.

Han jobbet 16 år på Alfred Sport før han ble ansatt i Den norske kirke.

– Gunnar Holtskog ringte og var i beit for folk. Vi kjente hverandre. Jeg ble sendt opp til prestekontoret og ble spurt om jeg var parat til å begynne med en gang. Det var starten på 30 år som kirkeverge, forteller Thorsen.

Mesteparten av porselenssamlingen har han fortsatt hjemme. Det er ikke avklart hvor samlingen skal stilles ut. Noe er stilt ut i biblioteket og på sykehjem.

– Jeg var i begynnelsen av 20-årene da jeg ble med i historielaget. De fleste den gang var eldre menn. Advokat Carl Zakariassen var formann. At jeg nå får diplom og æresmedlemskap, dét skulle Zakariassen sett, smiler Thorsen.

lørdag 5. april 2014

Alle byer med en respektabel metro

Egentlig skulle den ligget nærmere sentrum, men da T-banetunnelen plutselig raste sammen ved Valkyrien plass og etterlot seg et stort hull, var det liten tvil om hvor stasjonen skulle ligge. Foto: Oslo byarkiv.

Alle byer med en respektabel metro har en spøkelsesstasjon

Det skyldes ofte dårlig planlegging, eller som i Oslos tilfelle - et uhell.

Tekst:

Per-Ivar Nikolaisen - TU.no

Lørdag 05.04.2014, kl. 17:56

Skriv ut 0

Volvat og Valkyrien er de eneste stasjonene i Oslo som kan betraktes som ekte spøkelsesstasjoner - etter definisjonen om at de skal være nedlagte, men fortsatt noenlunde intakte.

Veggene kollapset

Det som til slutt ble til Valkyrie plass stasjon skulle egentlig ligge midt mellom Nationalteateret og Majorstuen da den ble planlagt på begynnelsen av 1900-tallet.
– At stasjonen havnet der den gjorde, skyldtes en utrasing da man bygget tunnelen. Det er veldig mye dårlig grunn i området, og en dag kollapset veggene i byggegropa. Dermed hadde man plutselig plass til en stasjon, forteller Øystein Otto Grov, fagsjef for metro og trikk i Ruter.

Hele 800 kubikkmeter av gatepartiet raste ned i det som skulle bli den nye T-banetunnelen på Holmenkollbanen.

Saken fortsetter under bildet

Valkyrien plass stasjon nær Majorstuen stasjon er hovedstadens mest kjente spøkelsesstasjon, og ble bygget som følge av et uhell. Foto: Ukjent.

Offer for modernisering

Den direkte årsaken til nedleggelse av Volvat og Valkyrien var at plattformene ikke var lange nok da de vestlige T-baner ble bygget om fra forstadsbane med 2-vognstog til T-bane med strømskinne og 6-vognstog da dette ble innført på 90-tallet,.

– Kostnaden ved å forlenge plattformene sto ikke i rimelig forhold til bruken av stasjonene og avstanden til nærmeste stasjon, forteller Grov.

Han presiserer at en del stasjoner har blitt nedlagt i årenes løp, men siden disse var stort sett var stasjoner på bakkeplan, er det ofte få spor etter dem i dag.

Heggeli, Sørbyhaugen, Husebybakken, Lysakerelven, Tjernsrud, Egne Hjem og Valler er imidlertid noen av dem.

– Det som går igjen er lite trafikk og kort avstand til nærmeste, og som nevnt praktiske eller kostnadsmessige problemer ved å utvide stasjonene til å ta imot lengre tog da dette ble innført. Ved å nedlegge stasjoner som ligger tett og er lite i bruk reduseres reisetiden for det store flertall av banens passasjerer, slik at nedleggelsen fører til netto tidsgevinst for alle brukerne sett under ett, mener Grov.