Om vi er jøder

«Om vi ere jøder i religion hindrer det ikke at være nordmænd i nation»
Aftenposten 2014.04.20
Vi gjengir her et essay av Vibeke Kieding Banik, som er historiker ved Universitetet i Oslo og gjesteforeleser ved Stanford University/Europe Center. Hun skriver om hvordan jødene som kom til Norge levde etter at jødeparagrafen ble oppheve


Synagogen i Bergstien i Oslo, ca 1918.

Den 17. mai 1914, på hundreårsdagen for Grunnlovens tilblivelse, holdt en lokal kjøpmann dagens tale på Rjukan. Han må ha ansett oppdraget som en stor ære, og store deler av talen gikk med til å lovprise Henrik Wergeland. Ett utsagn røpet imidlertid at taleren hadde en annen bakgrunn enn tilhørerne: Om vi ere jøder i religion hindrer det ikke at være nordmænd i nation.

Kjøpmannen het Leib Levin, og var en av de som ikke fikk «adgang til Riket» før i 1851, da Grunnlovens paragraf 2, andre ledd, ble opphevet. På mange måter var Leib Levin en personifisering av det som skulle komme til å utgjøre den jødiske befolkningen i Norge fram til deportasjonene høsten 1942: de kom fra det russiske tsarriket, drev stort sett med handelsrelatert virksomhet og hadde bodd flere steder i Norge før de bosatte seg i Oslo eller Trondheim. Og de var like opptatt av å være nordmenn som jøder – en balansegang som til tider var både utfordrende og krevende.

Fra shtetl til storby
Siden jødene fikk såpass sent adgang til Norge, kom det store flertallet av det som ble den jødiske befolkningen i Norge altså fra Øst-Europa. Det gjorde at den norsk-jødiske befolkningen skilte seg ut både fra resten av Skandinavia og resten av Vest-Europa ved at det var langt mer ensartet gruppe. De som kom til Norge reiste fra et område hvor det fantes omfattende restriksjoner på hvor jøder kunne bo og hva de kunne arbeide med. Mange var fattige og hadde minimalt med utdanning.

Stedvis var det også store trusler om langvarig militærtjeneste og pogromer, og redslene for dette var en tilstedeværende faktor i manges liv. Samtidig reiste de fra et tradisjonelt jødisk liv hvor en moderniseringsprosess var på gang: en gradvis sekularisering av individer og det jødiske samfunnet som helhet var et faktum, med det resultat at mange jøder engasjerte seg i storsamfunnet på en helt annen måte enn tidligere.

Resultatet ble en betydelig svekkelse av rabbinernes tradisjonelle autoritet og på sikt en redefinering av jødisk tradisjon og kultur. I samtiden ble dette ofte omtalt som assimilasjonstendenser, en frykt for at det jødiske livet skulle forsvinne eller bli sterkt tilpasset storsamfunnets normer og kultur på bekostning av det som ble oppfattet som jødiskhet.
Summen av myndighetenes behandling, omveltningene, sammen med nye, raskere og billigere transportmuligheter, var en storstilt utvandring.  Over to millioner jøder emigrerte til Vest-Europa og USA.

Jødisk liv i Norge
Fra 1880-tallet ankom en liten andel av disse til Norge. Mens en del slo seg ned i Trondheim, bosatte den store majoriteten seg i Oslo. En del av disse hadde hatt opphold i Sverige tidligere, slik som Leib Levins kone, Henriette Kranzdorff. Hovedstaden var på den tiden en by i utvikling og vekst. I Øst-Europa hadde jødene ofte drevet med handel og håndverksvirksomhet, og etter som industrialiseringen fikk feste, også innen fabrikkvirksomhet. Dette var en type kunnskap og erfaring som hovedstaden etterspurte.

Leib Levin hadde bodd i flere andre norske byer før han bosatte seg for godt i Oslo. Han var en av de som sto i bresjen for et mer organisert jødisk liv i hovedstaden, og i 1892 ble den første jødiske forsamlingen dannet. Året etter fikk den navnet Det Mosaiske Trossamfund, og menigheten eksisterer fortsatt i dag. Menigheten i Trondheim ble stiftet i 1905. Selv om antallet jødiske innbyggere i Norge aldri kom til å overstige drøye 2000 personer før andre verdenskrig, etablerte de både sosiale, kulturelle og religiøse foreninger og menigheter.

En hjelpeforening tok seg av fattige trosfeller, som det tidvis var en god del av, enten økonomisk eller ved å sende utslitte mødre på ferieopphold på landet. Dette var en del av en jødisk skikk med å gjøre gode gjerninger, en mitzvah, men det å holde jøder vekk fra fattigvesenet kan også ha vært viktig, slik at jødene ikke skulle beskyldes for å «ligge samfunnet til byrde».

Det fantes også kulturelle foreninger. De to lengstlevende er Jødisk Ungdomsforening og Mosaisk Kvinneforening, sistnevnte skiftet senere navn til Women’s International Zionist Organisation (WIZO). Ungdomsforeningen i Oslo ble dannet allerede i 1909, og møtene inneholdt alt fra diskusjoner og foredrag om jødisk-relaterte temaer, til dans og underholdning. De drev også hjelpevirksomhet, og tidvis hadde foreningen også sports- og teatergrupper. Der ble det konkurrert i langrenn og friidrett og satt opp forestillinger som Den jødiske kong Lear – mange på jiddisk. Men like viktig som det sosiale, var den bakenforliggende tanken om at foreningen kunne bidra til at de unge fant seg en jødisk ektefelle.

En handlende folkegruppe
I dagens diskusjoner om minoriteters integrasjon blir deltakelse i arbeidslivet framholdt som et viktig mål. De innvandrende jødene for hundre år siden hadde ikke dagens velferdsstat i ryggen, og Leib Levin var en av svært mange jøder i Norge som skapte sin egen arbeidsplass ved å etablere forretninger der han bodde. Fram til andre verdenskrig jobbet mange med handelsvirksomhet. Dette var også en internasjonal trend, men konsentrasjonen i Norge var langt høyere enn det som var vanlig blant jøder i storbyer.
Ved å være sin egen arbeidsgiver, kunne man unngå eventuelle antijødiske holdninger i storsamfunnet.

Menn begynte ofte som omførselshandlere, før de etter hvert etablerte en egen butikk, gjerne innen manufaktur og konfeksjon. Ikke sjeldent hjalp koner og barn til av nødvendighet, slik at foretakene i realiteten var en familiebedrift. Mange forble i detaljistvirksomhet i hele sitt arbeidsliv, men en del ble også agenter og grossister. En gruppe jøder kom til landet som spesialister. De ble rekruttert av lokale tobakksfabrikkanter på grunn av sin kunnskap om framstilling av tobakk i Litauen. En av disse, Moritz Glott, startet etter hvert sin egen tobakksfabrikk, og han ble en arbeidsgiver for flere av Oslos jødiske befolkning.

Blant de som vokste opp i Norge, var det en økende andel som tok en akademisk utdanning, og særlig innen medisin og jus. Det er også et påfallende trekk at dersom en gift kvinne måtte ta seg lønnet arbeid, startet hun også ofte sin egen forretning. Mens kvinnelig entreprenørskap var et trekk ved næringslivet i Kristiania i mellomkrigstiden, er det også sannsynlig at de jødiske kvinnene trakk på erfaring fra Øst-Europa, hvor det ikke var uvanlig at jødiske kvinner arbeidet med handel og håndverk. Likeså er det sannsynlig at ønsket om å være sin egen herre i arbeidslivet stammet fra et behov om å kunne opprettholde et jødisk liv og utføre sine plikter som husmor.

Samtidig er det ingen tvil om at man ved å være egen arbeidsgiver kunne unngå eventuelle antijødiske holdninger i storsamfunnet. Likevel hadde mange, ikke minst ugifte kvinner, ikke-jødisk arbeidsgivere. Det at så mange av jødene i en del av sitt arbeidsliv jobbet sammen med ikke-jøder bidro til en inkludering i storsamfunnet. Arbeidsplassen ble et sted for læring på mange plan: språk, kultur, verdier og væremåte. Men selv for de som drev for seg selv, og som man kunne anta var mer isolerte, virket arbeidslivet inkluderende. For mange av de jødiskeide forretningene var lokalt baserte, med kunder fra nabolaget og ikke-jødiske leverandører.

Majoritet og minoritet.
I motsetning til den norske stats behandling av romfolket, de reisende og samene, har jødene, etter at de fikk adgang i 1851, stort sett ikke blitt utsatt for juridisk diskriminering. Snarere kan en si at deres adgang var en årsak til at deler av lovgivningen som gjaldt dissentere, for eksempel vedrørende edsavleggelse, ble endret. Deres religiøse overbevisning ble også respektert blant annet i skolesammenheng, hvor jødiske barn, ikke sjeldent til misunnelse for de ikke-jødiske, ble fritatt for kristendomsundervisning. Slike løsninger kom gjerne til i forhandling mellom menigheten og de aktuelle myndighetene, og ble sjeldent omtalt i offentligheten. I motsetning til mange andre land, for eksempel USA, eksisterte det ikke formelle eller uformelle etniske kvoter for opptak til læresteder. Siden det ikke fantes en jødisk grunnskole i Norge, ble skolen et viktig møtepunkt mellom majoritet og minoritet, og et sted hvor jødene lærte om livet i Norge.

Samtidig var Norge et etnisk og religiøst svært homogent land, relativt uvant med innvandrere fra andre steder enn Nord-Europa. Holdningene til den jødiske minoriteten var ambivalent. Diskusjonene i forkant av forbudet mot jødisk rituell slakting i 1930 viste at den offentlige toleransen ovenfor en etnisk og religiøs minoritet ikke var særlig høy. Bondepartiets Jens Hundseids uttalte blant annet i en stortingsdebatt at «vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier». Nesten åtti år etter at jødene fikk adgang til Norge var det fortsatt personer som anså jødene som uvelkomne inntrengere. Hundseid delte disse holdningene med store deler av bondebevegelsen. "Vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier," uttalte Bondepartiets Jens Hundseid.

Utsagnet ble stående uimotsagt, noe som illustrerer at nordmenns evne til å gjenkjenne antisemittiske utsagn og holdninger, og dermed ta til motmæle, var dårlig utviklet i samtiden. Forbudet, som for mange tilhengere oppriktig var ment som et hensyn til dyrenes beste, gjorde det dermed vanskelig å overholde jødiske spiseregler. Det at jødene ikke fikk dispensasjon, viser samtidig det at det eksisterte et klart hierarki, hvor det som ble oppfattet som «norske» sto langt over «ikke-norske» verdier og tradisjoner. Det viser også at myndighetene ikke ville ta konsekvensene av at landet nå hadde fått en befolkningsandel med en annen tro og andre tradisjoner. Det Mosaiske Trossamfundet betegnet det selv som et brudd på retten til fri religionsutøvelse.

Videre har kriminologen Per Ole Johansens analyse av statsborgerskapssøknader med all tydelighet vist at jødene hadde langt vanskeligere for å bli norske statsborgere enn andre befolkningsgrupper. Leib Levin hadde bodd i Norge i elleve år da han ble norsk statsborger i 1889, seks år mer enn det formelle kravet. Det var ikke uvanlig at en jøde måtte ha en botid på 20 år før søknaden ble innvilget. Det er tydelig at personlige antipatier både hos det lokale politikammeret som skulle anbefale søknaden, og i statsbyråkratiet hvor den ble avgjort, spilte en avgjørende rolle for om søknaden ble innvilget. Blant annet ble det uttrykt en frykt for at dersom en jøde fikk innvilget statsborgerskap, ville det skape presedens for jøder mer generelt – man var redd for en «jødeinvasjon».

Det at jødene ofte kom fra russiske områder ble også holdt mot dem, og etter den russiske revolusjonen ble det uttrykt frykt for at jødene, da gjerne omtalt som «bolsjevikjøder», var kommunister eller spioner for det nye regimet i Sovjet.

En lav profil
De antijødiske ytringene og holdningene var del av det som kan betegnes som en latent antisemittisme som preget det norske samfunnet før andre verdenskrig. De som drev med handelsvirksomhet merket det tidvis også i dagliglivet, og innen deler av handelsstanden ble «handelsjøden» et begrep som betegnet en som drev ulovlig og illojalt uavhengig av etnisk opphav.  Men selv om de måtte trå varsomt i forhold til omgivelsene, er det viktig å understreke at jødiske kjøpmenn aldri ble ekskludert fra organisasjoner som ivaretok kjøpmennenes interesser, diskriminert av de som leide ut forretningslokaler eller ved annen næringslivsdeltakelse. Og de mange jødene som jobbet for ikke-jødiske arbeidsgivere viser at etnisitet ikke ekskluderte fra arbeidsmarkedet.

Representanter fra den eldre generasjonen bekymret seg over at de unge var på vei vekk fra jødedommen. Høyst sannsynlig fantes det ingen bevisste integrasjonsstrategier blant de norske jødene, bortsett fra at de ønsket å holde en lav offentlig profil for å unngå jødehat. Ellers, som blant minoriteter generelt, så de nok hva som var vektlagt i majoritetssamfunnet, og forsøkte å få til en balansegang mellom det å være jødisk og å tilpasse seg storsamfunnet. Dette illustreres godt i historien om Israel Krupp, en ung jødisk fotballspiller som skulle spille en turnering med sitt lag i Danmark under den jødiske påskefeiringen. Dette er en høytid med særskilte matregler, og kompromisset ble at han spilte kampene, men at han ikke trente og at han brakte med seg egen mat.

I dette tilfellet reagerte de ikke-jødiske omgivelsene med respekt, og han ble karakterisert som en gutt med en viljestyrke og karakter det skulle letes lenge etter blant datidens ungdom generelt. Idrettsdeltakelse mer generelt var en viktig integrasjonsstrategi fra jødisk side. Datidens tidsskrifter refererer konkurranser jødene i mellom i både langrenn og skihopp – for begge kjønn! – kunnskap de utvilsomt ikke hadde med seg fra Øst-Europa. Men mange, slik som Israel Krupp, var like gjerne medlemmer i lokale idrettsforeninger, og Krupp spilte også på det norske landslaget.

Redselen for assimilasjon
Det er lett å tenke seg at det lave antallet jøder og de ambivalente holdningene i storsamfunnet førte til at jødene bevisst eller ubevisst ble presset til, eller følte seg presset til, å bli mer «norske» enn de egentlig ønsket. Samtidig måtte de forholde seg til at de faktisk bodde i Norge, det å reise tilbake til Øst-Europa, eller migrere videre, var sjelden et alternativ. Det å holde forretningene åpne på sabbaten, som de fleste så seg nødt til fordi reglene for søndagsstengte butikker ble praktisert strengt, er ett eksempel på tilpasning. Et annet er vanskene som oppsto med hensyn til å overholde spisereglene da jødisk rituell slakting ble forbudt.

I etterkant kan vi se at redselen for assimilasjon syntes overdrevet, og jødene i Norge var langt mer tradisjonelle og religiøse enn i de fleste andre vest-europeiske land. Men i samtiden føltes frykten reell, og den er forståelig når vi har i bakhodet at en del av jødene kom fra et Øst-Europa hvor de hadde levd et tradisjonelt liv i flere århundrer. Mange av diskusjonene og foredragene i ungdomsforeningen dreide seg om redselen for en oppløsning av det jødiske miljøet, og særlig var ekteskap med ikke-jøder ansett som en trussel. Selv om slike ekteskap var relativt uvanlig i Norge før andre verdenskrig, var de ansett som raskeste veien til jødenes undergang, både fordi man antok at de som giftet seg med ikke-jøder ville konvertere og fordi deres avkom heller ikke ville bli jødiske. Fordi antallet jøder i Norge var så lite, var trusselen ekstra prekær, og ekteskapsinngåelse var grunn nok til å bli ekskludert

fra ungdomsforeningen og noen ganger også fra det jødiske miljøet mer generelt. Det var kvinnene som tok hånd om den jødiske opplæringen av barn, Samtidig som de hadde en viss anelse om hvordan de ikke ville være, er det klart at det fantes ulike meninger om hva jødiskhet egentlig dreide seg om, en debatt som eksisterte blant jøder generelt i Europa på samme tid. Representanter fra den eldre generasjonen bekymret seg over at de unge var på vei vekk fra jødedommen og Toraens lære, både på grunn av dårlig opplæring hjemmefra og i menighetene. Det ble også tidvis klaget på dårlig oppmøte på gudstjenestene, men samtidig var det kostbart – og frivillig – å være medlem. Videre var det vanskelig å få religiøse tjenestemenn til å bli i landet over lengre tid, slik at en systematisk opplæring av både barn og voksne var utfordrende.

De yngre kunne saktens si seg enig i at assimilasjon var en trussel som måtte bekjempes, men foreslo ofte opplysning i form av kurs, foredrag, bøker og pamfletter som tiltak. Organisasjonsvirksomhet, som ungdomsforeningen, var et annet svar. For dem var en jødisk tilhørighet like mye kultur og tradisjon, som religion. Således var de en del av både det stadig mer sekulære Norge, enten man var jøde eller kristen. En del ble også sionister, og så på et framtidig jødisk land som en kulturell inspirasjon og en måte å opprettholde jødisk identitet på. Samtidig var det de aller færreste som vurderte å emigrere, og enda færre som faktisk flyttet til det daværende Palestina for godt. Å være sionist innebar i all hovedsak en økonomisk støtte til et eget jødisk land i en uviss framtid.
Kvinnene hadde en spesiell rolle i formidling av jødisk liv og lære. Foruten religiøs opplæring i menighetene, var det de som tok hånd om den jødiske opplæringen av barna. I nekrologer og omtaler ved runde fødselsdager er det slående, om enn ikke overraskende, hvordan jødiske kvinner primært blir vektlagt som oppofrende mødre og pliktoppfyllende hustruer som «står ved siden av sin mann på en verdig måte», og som hjertegode kvinner med et åpent hjem for alle jøder. De som hadde tid og penger bidro også ved foreningsarbeid i kvinneforeningen. Denne drev også med utstrakt veldedighetsarbeid for fattige, ikke minst fordi de ville holde Israelsmisjonen, som ønsket å konvertere jøder til kristendommen, borte fra de som kunne tenkes å la seg påvirke til konvertering på grunn av økonomisk hjelp.

En vellykket integrasjon
Innvandring har en lengre historie i Norge enn det som ofte blir antatt i dagens innvandringsdebatter. Den jødiske innvandringen kan vise oss hvordan en gruppe som i sin samtid ble oppfattet som fremmede, delvis uønsket og annerledes både religiøst og kulturelt, og som utfordret norsk væremåte og tradisjoner, likevel greide å finne det vi i dag anser som en naturlig og rettmessig plass i samfunnet. I dag blir jødenes integrasjon karakterisert som vellykket, og nye grupper står overfor noen av de samme utfordringene. Framtiden vil vise om vi kan trekke de samme konklusjonene, men jødenes historie gir grunn til optimisme.