8ILLUSTRASJONSFOTO: JOAKIM s. ENGER
Tykke menn på dyre sykler
Du kan ikke kalle deg syklist sånn helt uten videre.
Du har sikkert lagt merke til oss i trafikken. Ja,
kanskje du til og med har latt deg irritere over at vi sperrer veien for
deg, der vi tråkker for harde livet en halvmeter ut i veibanen foran
bilen din.
Syklistene, lett gjenkjennelige med pubmuskler og store svetteringer under armene. Eller kanskje syklistmosjonistene er et bedre ord, for det er vel det vi er, vi som nesten febrilsk forsøker å sykle ubemerket inn i det etablerte miljøet.
I utgangspunktet skulle man tro at det var de fysiske utfordringene som er vanskeligst å takle når man prøver seg som syklistmosjonist med drøm om opprykk. Det er langt på vei riktig også, men man skal ikke kimse av de psykiske utfordringene heller.
En ting er at du blir forbisyklet av gamle menn i bar overkropp på kombisykkel over Bølehøgda. Det kan man leve med. Nei, den største utfordringen er faktisk å lære seg de tidligere nevnte regler.
Jeg opplevde nylig at fremmede syklister, de «ekte» altså, begynte å hilse tilbake når jeg nikket med hodet. Det var en helt ny opplevelse, etter mange uker med manglende respons. Så kom jeg på at jeg har skiftet ut de slitte joggeskoene med «ekte» sykkelsko. Ikke de dyreste riktignok, men det er fortsatt sko festet til pedalene.
Jeg må nok innse at det er et stykke igjen til jeg kan regne med anerkjennende nikk, eller at noen prater til meg. Man har fortsatt feil hjelm. Hår på leggene. Gal lengde på sokkene og manglende skille. Her om dagen sølte jeg til og med vann fra flaska i skrittet mens jeg syklet.
Jeg bruker ikke briller, har en temmelig kjip T-skjorte og benytter underbukse innenfor sykkelshortsen. Slikt gjør man jo bare ikke. Men de har altså begynt å hilse tilbake. Det må da være et tråkk i riktig retning?
– Nils Skumsvoll, nyhetsleder digital
Syklistene, lett gjenkjennelige med pubmuskler og store svetteringer under armene. Eller kanskje syklistmosjonistene er et bedre ord, for det er vel det vi er, vi som nesten febrilsk forsøker å sykle ubemerket inn i det etablerte miljøet.
I utgangspunktet skulle man tro at det var de fysiske utfordringene som er vanskeligst å takle når man prøver seg som syklistmosjonist med drøm om opprykk. Det er langt på vei riktig også, men man skal ikke kimse av de psykiske utfordringene heller.
En ting er at du blir forbisyklet av gamle menn i bar overkropp på kombisykkel over Bølehøgda. Det kan man leve med. Nei, den største utfordringen er faktisk å lære seg de tidligere nevnte regler.
Jeg opplevde nylig at fremmede syklister, de «ekte» altså, begynte å hilse tilbake når jeg nikket med hodet. Det var en helt ny opplevelse, etter mange uker med manglende respons. Så kom jeg på at jeg har skiftet ut de slitte joggeskoene med «ekte» sykkelsko. Ikke de dyreste riktignok, men det er fortsatt sko festet til pedalene.
Jeg må nok innse at det er et stykke igjen til jeg kan regne med anerkjennende nikk, eller at noen prater til meg. Man har fortsatt feil hjelm. Hår på leggene. Gal lengde på sokkene og manglende skille. Her om dagen sølte jeg til og med vann fra flaska i skrittet mens jeg syklet.
Jeg bruker ikke briller, har en temmelig kjip T-skjorte og benytter underbukse innenfor sykkelshortsen. Slikt gjør man jo bare ikke. Men de har altså begynt å hilse tilbake. Det må da være et tråkk i riktig retning?
– Nils Skumsvoll, nyhetsleder digital
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar